Permanenten
En podkast fra Kode.
Permanenten
Historien om Gardar Eide Einarsson
Use Left/Right to seek, Home/End to jump to start or end. Hold shift to jump forward or backward.
Hvordan klarte Gardar Eide Einarsson å terge på seg bergensfruer allerede i kulturbyåret 2000?
Og hva skjedde da han flyttet til New York året etter, på datoen 10. september?
I denne podkasten snakker vi med en av Nordens fremste samtidskunstnere om et 25 år langt kunstnerskap, om et liv både i og utenfor Norge.
Vi får høre mer om noen av verkene som vises i utstillingen her på Kode, og vi lurer på: Er han fremdeles en outsider? Og hva tenker han om de som mener kunsten hans er vanskelig tilgjengelig?
Utstillingen The Purpose of a System Is What It Does (POSIWID) vises til 28. februar i Stenersen. Les mer her: https://www.kodebergen.no/hva-skjer/utstillinger/gardar-eide-einarsson
Hvordan klarte Garda Eide Einarsson å terge på seg Bergens frue allerede i Kulturbyåret 2000? Og hva skjedde da han flyttet til New York året etter på datum 10. september? I denne podcasten snakker vi med en av Nordens fremste samtidskunstnere om et 25 år langt kunstnerskap. Vi får høre mer om noen av verka som vises i utstillingen her på Kode, og vi lurer på, er han fremdeles en outsider?
UNKNOWNMusikk
SPEAKER_02Hallo, Garda. Velkommen til Bergen. Takk. Vi skal jo reise litt i tid og rom nå i kunstnerskapet ditt, men jeg har bare lyst til å spørre, hvor er du fra? Hva tid er du født?
SPEAKER_00Jeg er født i 1976 i Oslo.
SPEAKER_02Du har fylt 50?
SPEAKER_00Ja, akkurat for et halvt år siden fylt 50. Det er veldig rart, men sånn er
SPEAKER_02det. Hva var du opptatt av som
SPEAKER_00ung? Jeg var faktisk ganske opptatt opptatt av Amerika, egentlig. Jeg hadde jo stått på skateboard og sånn, og da kommer liksom alt derfra, og den musikken jeg var interessert i var også derfra. Det er klart, på den tiden også da, på liksom da er det vel sånn slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, så kom jo veldig, veldig mye fra USA. Så alt som var kult var liksom derfra. Det er litt morsomt nå, sånn som nå bor jeg jo i Japan, og merker at de som er den alderen som jeg var den gangen i Japan nå, de bare driter i USA. De er ikke interessert i noen ting som kommer derfra, ikke musikk, ikke film, ingenting. Jeg har det
SPEAKER_02litt inntrykket her, og nå er det jo mer sånn, yngre folk her er jo mer opptatt av Japan enn det er av USA.
SPEAKER_00Ja, nettopp.
SPEAKER_02Ja, og
SPEAKER_00Korea. Ja, men den gangen i gamle dager, da var det liksom USA som var
SPEAKER_02tingen. Ja, og på det tidspunktet så var kanskje skateboard også ulovlig i Norge.
SPEAKER_00Ja, det var det. Ja, det var ulovlig, så jeg husker vi måtte, hvis vi så lensmannen komme, så måtte vi løpe.
SPEAKER_02Ja.
SPEAKER_00Og så måtte man, jeg husker fatteren, måtte smugle inn brett fra utlandet når han hadde vært ute og reist og sånn.
SPEAKER_02Ja. Sånn var det den gangen. Men hva tid bestemte du deg for å bli kunstnær? Du søker jo det inn på kunstskole etter hvert. Er det først i Oslo?
SPEAKER_00Det var egentlig ganske sent faktisk, for når jeg gikk på videregående så ville jeg bli advokat. Jeg burde sikkert blitt det. Hvorfor? Jeg vet ikke. Sikkert glad i å skravle og juge, I guess. Nei, så var jeg egentlig litt senere, og så etter det Så jeg tenkte jeg hadde lyst til å bli arkitekt. Og så for å komme inn på arkitekthøyskolen så tok jeg ett år på en sånn forskole for kunst som heter Einar Granum kunstskole. Og en av liksom fagene der var liksom kunsthistorie. Jeg hadde jo vært mye på museer og sånt før. Mutteren Fatten tok meg med på museer og sånt, men det var når jeg hadde kunsthistorie der at jeg tenkte at ok, dette her er det jeg har lyst til å drive på med liksom. Og så så jeg et par utstillinger som jeg husker ganske godt, men det er mulig det er litt sånn blander sammen tiden og sånt, men jeg husker jeg så to utstillinger faktisk på kunstnernes hus som gjør et stort inntrykk. Og det ene var en utstilling om konseptkunst, en amerikansk liksom, en historisk utstilling om konseptkunst. Og den andre var en utstilling som heter Laying Low, som var om scatter art, eller kunst som er strødd på gulvet på en måte. Så når man ser utstillingen min her, så ser man at jeg er veldig opptatt av scatter art, og veldig mye skulptur som er strødd på gulvet. Men den utstillingen som var laget av Osmund Torkilsen, som var kurator og direktør der på den tiden, den var utrolig bra. Jeg har fått tak i katalogen etterpå, den er fremdeles veldig, veldig bra.
SPEAKER_02Så dette var veien å gå, tenkte du da? Og du søker jo det til Bergen. Er det da 1996 du begynner på skole her? Hvorfor det, og hvordan var Bergen og studietiden?
SPEAKER_00Den gangen som var liksom ideen at Bergen var det mer sånn teoretisk orienterte kunstakademiet. Nå får vi sikkert sinte lesebrev, men det var liksom en ide. Det var veldig sånn kunstteori fokusert, og det funket veldig fint. Så det var sikkert litt tilfeldig, men også litt på grunn av det. Og det var fantastisk å være på kunstakademiet her, egentlig. Det var jeg kunne holde på med akkurat det man selv ville, og omgitte en masse kule folk som var interessert i de samme tingene, og det var supert.
SPEAKER_02Jeg fant en beskrivelse ved en professor, Henrik Jakobsen, som hadde skrevet unge gardere i det nasjonen som en av de mest talentfulle studerende jeg har møtt. Han viste meg en fin lille replika av Marx og Engels kommunistiske manifest.
SPEAKER_00Ja, det var faktisk en utstilling som jeg, og jeg møtte en venn av meg som heter Mathias Fallbakken på kunstøkonomi eller den gangen heter Vestlandets kunstøkonomi, og han gikk ett år over meg og så fant vi liksom ut at vi kanskje hadde mye til felles og vi snakker fremdeles snakker, vi sender tekst til hverandre daglig men vi startet et lite sånn hva heter det? et slags galleri da og det var hans idé at vi skulle gjøre en utstilling med meg som første utstilling der, og det Det var faktisk det verket som var en slags 100% kopi av den boken. Og det er faktisk mer eller mindre akkurat 30 år siden. 29 år siden.
SPEAKER_02Ok, ja. Så gøy. Men ok, vi er jo da i slutten av 90-tallet. Og i 2000 er det da du og da Mathias Valbakken gjør et prosjekt som har et litt artig navn. Fortell litt om det prosjektet.
SPEAKER_00Ja, Bergen var jo kulturby i 2000, og derfor så kunne man søke om å gjøre prosjekter i sammenheng med Kulturby så jeg og Mathias søkte og fikk tilslag på å gjøre et utendørs prosjekt som heter Slaraffenland som er en sånn europeisk, Slaraffenland er en europeisk myte om et land der alt allerede finnes på en måte, eller man trenger ikke jobbe for noe, pølser går rundt og hopper inn i munnen din og kokte egg har små bein og spankulerer rundt og alle grisene er allerede stekt og sånn, så du kan bare ta til det og gosse deg, så det er en slags dystopisk paradis så vi tenkte det var litt sånn som kanskje både Bergen og Norge var. Så vi laget... mange skulpturer av disse slaraffenland-figurerne, basert på sånn nederlandsk liksom oljemaleri-grotesker på en måte da. Brøygel og sånn. Og så plasserte vi de ut blant annet på torgavmendingen, og vi brukte masse tid. Det var helt sinnssykt. Vi laget jo alle skulpturerne selv, og støpte og sto på. Mange måneder, sikkert seks måneder med skikkelig sånn hardt arbeid i atelieret. Og så åpnet det, og så basically dagen etter så var bare alt 100% ødelagt. Folk gikk bare helt banan av liksom. De små eggene med sånne bein på var jo perfekte sånne fotballer å sparke og det ble bare destruert i løpet av 24 timer en fredag på Torgavmønningen da, jeg sier. Når vi stod eller satt på bakken og installerte og skrudde disse eggene ned i bakken og sånn, så kom det en gammel dame forbi. Hun var jo gammel den gangen, så ja. Og så sa hun liksom, ja, dette er det verste jeg har sett i hele mitt liv. Og vi bare, ok, men du er jo liksom, du er jo over 80 år gammel, så det må jeg ha vært her under 2. verdenskrig og noen slags også. Var det verre enn det? Ja, definitivt.
SPEAKER_02Ok, det høres jo ut som, du er veldig god på bergensk dialekt.
SPEAKER_00Ja, tusen takk, jeg har jo øvd det i 30
SPEAKER_02år. Så, nei, det høres jo ut som en litt sånn bergensk reaksjon, det. Men, Går det hvert året 2001, og det skjer det jo litt forskjellige ting. Jeg har lyst til å snakke om dette verk som vi skal vise i utstillingen, Total Revolution. Jeg har kanskje en annen titel i tillegg. Og at du da flyttet fra Norge og Europa til USA. Hva
SPEAKER_00skjedde
SPEAKER_02først?
SPEAKER_00Ja, mellom det så var jeg i Frankfurt på Stedelskole. Så... Vestlands kunstakademi hadde utveksling med Stedelskjole, som er en av de klassiske tyske kunstakademiene. Det var en tradisjon for at folk dro dit. Mathias hadde også vært der, og de hadde en professor som jeg var ganske opptatt av, som fremdeles synes er en veldig flink kunstner, som heter Georg Herold. Veldig morsom kunstner. Så jeg var i Frankfurt i to år. I løpet av de to årene så jeg ham også to ganger, for han bodde i Køln, og han hadde
UNKNOWN...
SPEAKER_00En slags uoffisiell rekord av å kjøre mellom Køln og Frankfurt på lavest mulig tid i sin tydelige AMG-stasjonsvogn. Men han var ikke så veldig mye på Akademi i Frankfurt. Men det var veldig fint å være der i alt hyfle. Jeg hadde også en annen professor som heter Thomas Baile, som var der veldig mye. Så jeg føler at jeg lærte masse der. Men anyway, så etter det så flyttet jeg til New York. 10. september 2001, dagen før 11. september.
SPEAKER_02Ja, det er jo greie timing på ting. Men hvorfor, hva var det med New York? Ta oss med tilbake igjen.
SPEAKER_00Det var faktisk ganske spesifikt, egentlig, fordi jeg ville gå på et sånt post-graduate-program som heter The Whitney Museum Independent Study Program som er et program som ble startet på slutten av 60-tallet som var ganske sånn politisk konseptkunst orientert et postgraduate program som har et atelierprogram for kunstnere, altså et program for kuratorer og et program for teoretikere eller skribenter så jeg dro dit på grunn av det, og da trodde jeg egentlig bare jeg skulle være et år og så etter det året så begynte Whitney-programmet med et annet prosjekt som heter Architect jeg gjorde først dette studioprogrammet som kunstner på Whitney-programmet og så begynte de med et prosjekt sammen med Cooper Union som heter Architecture and Urban Studies og så spurte de om jeg og kompisen min ville gjøre det og så sa vi, ja, why not liksom og da var det en sjans til å være ett år til i New York og da hadde det egentlig gått så mye tid at jeg bare var liksom, da bodde jeg der plutselig og så bodde jeg der til 2014 og så flyttet jeg til Tokyo i 2014.
SPEAKER_02Men du flytter dit du er 25 da, kanskje, når du sikkert, når du drar dit. Hvordan hvordan hva var karrieren din da? Hva slags plass hadde du i norsk
SPEAKER_00kunst? Nei, det hadde jeg ikke noe plass noe sted i det hele tatt. Jeg var liksom kunststudent. Jeg hadde gjort litt utstilling og sånt, men jeg hadde ikke noen karriere, jeg hadde ikke noe, jeg levde jo ikke av kunsten min og sånt, men jeg var jo student, og
SPEAKER_02det var gøy. Men hvis vi vi Det verkes etter Total Revolution. 2001, står det. Det skal jo også gjøres i en versjon her i utstillingen, på hvor det er. Men hvordan... Hva sier det verker om måten du jobber på, eller begynte å jobbe på?
SPEAKER_00Det er ganske mye, egentlig. Det er jo... Det har noen elementer i seg som er ganske typiske for min produksjon. Et er at det er funnet materiale. Så... Den lille frasen «Total Revolution», det er fra en kunstner som jeg liker veldig godt, som heter Lilo Sano, som var aktiv på 60-tallet hovedsakelig, men også 70-tallet, jeg synes. Hun laget i 1969 et prosjekt som heter «General Strike». og der hadde hun en sånn statement som var «I will not call myself an art worker, but rather an art dreamer, and will participate only in a total revolution, simultaneously personal and
SPEAKER_02public».
SPEAKER_00Hva likte du med det sitatet? Det er på en måte to ting samtidig, for på en måte så er det veldig sånn man kanskje tenker som kunstner, men samtidig så er det ikke så lett som bare det, på en måte. Så det var litt det verket forsøkte å fange, på en måte, at frasen i seg selv selv er litt sånn naiv og attraktiv på et eller annet vis men så måten det er malt på i utstillingen er ikke det på en måte så den underminerer liksom den litt sånn naive innholdet i utstillingen frasen da, så måten det er laget på er at det ser ut som en sånn rendende graffiti, men egentlig er alt laget på en datamaskin, og så priorisert på veggen, og alle dryppene er liksom fake på en måte da, så O-ene i Total Revolution er helt like for eksempel, samme dryppene og sånn, så det var vel en slags sånn, og det er noe jeg jobber med enda, en slags sånn pågående dialog i forhold til hva som er mulig innen kunst, og hva man kan uttrykke, og hva man ikke kan uttrykke, og liksom
UNKNOWN...
SPEAKER_00Hvordan ens egne idealer lar seg gjennomføre.
SPEAKER_02Nå har du dratt til New York og USA. Hvordan vil du beskrive USA på det tidspunktet? Nå er vi rett etter 9-11. Hva tema er det du begynner å jobbe med når du er
SPEAKER_00der? Det er et ganske rart sted å være etter.
SPEAKER_02Er det en paranoid stemning? Ja, selvfølgelig.
SPEAKER_00for alle lurte litt på om det kanskje kom til å skje noe mer og den type ting, men så var det også sånn selve bybildet var plutselig sånn, selvfølgelig det var liksom røyk overalt eller sånn, Whitney-programmet var mer eller mindre i det området, så for å komme på studio så måtte vi gjennom en slags sånn avsperret område hvor det sto soldater og sånne hamvis, og det var liksom røyk der og sånn, sikkert eller det vet man jo at det ikke var så veldig sunt den røyken så det var liksom en by som plutselig var blitt litt sånn delvis militarisert. Og så samtidig så var det en type... et språk omkring hele den eventen som var veldig sånn amerikansk og litt sånn sjokkerende for liksom når man kommer fra en sånn norsk bakgrunn og er vant til hvordan politikk snakkes om i Norge så var det veldig rart å høre liksom George Bush bruke sånn westernfilm terminologi liksom we're gonna round up a posse og liksom så jeg føler at veldig mye av det man ser i dag som er en slags sånn ja, er det Marx som sier at Marx, Karl Marx som sier at det «History repeats first as tragedy and then as farce». Så det er litt sånn farce-aktig i amerikansk politikk nå for tiden, men jeg føler at nesten alt, det var en slags preview av nesten alt man ser i dag, den gangen
SPEAKER_02da. Er det en del verk du har laget for en tid som har ordet «liberty» i seg, stemmer det? Hva legger du i det?
SPEAKER_00Ja, det er kanskje spørsmålet liksom. Det var jo altså... Det er noen av... Det er noe ved den måten å snakke om ting på som jeg synes er ganske attraktivt, egentlig. Så det var litt det, litt igjen sånn som Total Revolution er en slags dobbelthet, at på en måte så er det ordet helt sånn tomt og rart og brukes veldig ofte til å beskrive noe som ikke har noe med liberty å gjøre i det hele tatt, kanskje. Men samtidig så er det noe litt sånn forfriskende av å snakke om frihet på den måten da. Det er jo noe man på en måte trakter etter i sitt personlige liv også. Så ja, det var litt sånn på en måte rart å se sånne her cowboy-slash-fasistisk ordbruk, men samtidig også noe av de samme ordene som bare lest på en litt annen måte egentlig var ganske attraktive
SPEAKER_02da. Men du bor i New York i en del år, men du er jo på en måte du får jo også til stedeværelse i Norge. Hvordan da?
SPEAKER_00Jeg har jo hele tiden gjort utstillinger i Europa og i Norge, og jeg har jo veldig mange av mine samtalepartnere er jo i Norge. Så jeg føler at jeg har vært en del av norsk kunstliv hele den tiden, også selv om jeg ikke har bodd i Norge. Og det er klart, mye av kunstlivet min er jo også, den kommer jo fra et slags norsk synspunkt på et eller annet vis. Noe av den ubekvemheten med amerikansk offentlighet omkring politikk kommer jo fra at det er nytt for meg. Og det er jo på en måte også kanskje, altså nå bor jeg i Japan, nå er jo også alt der, eller selv om jeg bodde der en stund, så er jo ting litt sånn annerledes og rart. Så jeg føler kanskje at det er en positiv kvalitet som kunstner, at man har muligheten til å se ting som man kanskje ikke hadde sett hvis man hadde vokst opp omgitt av det da. Så det jeg mente å si var bare at det er en slags norskhet som også er til stede i de arbeidene som jeg har laget i Amerika eller i Japan.
SPEAKER_02Jeg vil si at Ervin, hva forhold har du til Oslo som kunstby på det tidspunktet tidlig i 2000-tallet? Du gjør jo en del prosjekt her
SPEAKER_00i... På 90-tallet var det ganske mye som skjedde i kunst i Skandinavia på 90-tallet. Det hadde en liten
UNKNOWN...
SPEAKER_00Jeg vet ikke om det var en renesanse, for det var kanskje ikke noe før det. Men det var ganske aktivt. Det var ganske mye som skjedde, mye uavhengige visningsrom, og det var magasiner og masse kunstnere som jobbet med kule ting. Folk som var kanskje ikke en hel generasjon over meg, men folk som var suksessrike, unge skandinaviske kunstnere når jeg gikk på kunstakademi. Jeg husker for eksempel Henrik Plenge Jakobsen kom og holdt foredrag på kunstakademi her, og jeg var sånn, wow, great, liksom. Jeg synes fremdeles han er en god kunstner, men det var veldig sånn, ja, det var en kul tid, tror jeg, faktisk, i skandinavisk kunst.
SPEAKER_02Du, 2008, da, tilbake igjen til USA, Whitney Biennalen, visste du på.
SPEAKER_00Var det stas? Ja, det var gøy. Det som var litt gøy med det er at Vittnebydalen skal være for amerikanske kunstnere. Så det som var litt kult for meg personlig var jo at jeg synes det er riktig også, men jeg følte at det var en slags anerkjennelse av at jeg var på et eller annet vis en amerikansk kunstner. Jeg bodde i New York, hadde bodd der lenge og hadde selvfølgelig også veldig mange samtalepartnere der. Så det var veldig gøy for meg å føle at jeg ble anerkjent som en amerikansk kunstner, en som var del av amerikansk kunstoffentlighet. Så det var veldig gøy. Og så var det i den er det gamle Whitney-museet, den Marseille Brogier-bygningen, som er veldig, veldig fin. Så det var fint. Galleristen min den gangen, som Jose Freire, som drev Team Gallery, som var gallerien min den gangen, han sa «Well, Gardar is probably the only artist I've ever known for whom it didn't make any difference that he was in the Whitney Biennial».
UNKNOWNOk.
SPEAKER_02Ja, eller komplimentet deres. Men Hva slags liv lever du ellers i New York på det tidspunktet? Man blir jo litt nysgjerrig. Det høres jo
SPEAKER_00veldig gøy ut. Nei, det var også faktisk en veldig, veldig fin tid å være i New York, faktisk. Veldig mye som skjedde i New York. New York var liksom en annen by enn det er i dag, tror jeg. Det var for det første ikke så utrolig dyrt som det er i dag. Og så var det liksom nesten litt sånn fælt å si, men faktisk etter 9-11 så var New York et ganske intenst og kreativt sted, egentlig. Mye folk som bygde opp ting fra bunnen igjen, på en måte. Så det var en superfin tid å være der, og da hadde jeg liksom ingen... hadde ikke barn, hadde ikke liksom noen egentlig ingen utgifter å snakke om, så det var veldig annerledes enn nå.
SPEAKER_02Og fritt, altså hva følte du at du hadde frihet til å jobbe kunstnerisk akkurat med de temaene du ville og på den måten du ville?
SPEAKER_00Absolutt, det har jeg på en måte alltid følt, og det er egentlig noe som jeg har forsøkt å være litt bevisst på, at jeg har forsøkt å lage en kunst som jeg er jeg selv som bestemmer for det føler jeg også er kanskje en av de største kvalitetene med kunst i forhold til annen type kultur, at du trenger egentlig ikke overbevise veldig mange folk om at det er interessant det du har lyst til å jobbe med nå for det er bare å starte det selv på atelier på en måte så maleri for eksempel har veldig mye bagasje og mye man kan tenke på omkring maleri, men man kan egentlig også bare strippe bort alt det der, og så kan man tenke at jeg kan sette opp et atelier jeg kan sette opp et lærer til atelier mitt, og så kan jeg male hva jeg vil på det, og så når jeg er ferdig med det, så kan andre folk finne ut om de liker det eller ikke sånn er det liksom ikke med film for eksempel man overviser masse folk om at det er verdt å bruke mye penger på dette her så jeg har alltid tenkt veldig sånn at jeg har lyst til å ha en produksjon som ikke nødvendigvis er så veldig kapitalintensiv for eksempel sånn at jeg ikke trenger å gå og spørre andre folk om lov og kunne det vært kult å gjøre dette her hvorever liksom, det kan de finne ut av etterpå så det har jeg faktisk følt det har forblitt ganske konstant tror jeg i min produksjon at jeg har kunnet gjøre akkurat det jeg selv vil og så jeg har jobbet med liksom gallerier som har vært veldig ok også på det da, som jeg aldri har forsøkt å være noe sånn, kanskje kunne prøve med litt mindre malerier liksom det kommer jo litt liksom med tid også da men det er jo litt sånn frigjørende også, for det er sikkert tilfelle for de fleste kunstnere at i begynnelsen så har de ikke noe å si egentlig, for det er ingen som bryr seg anyway, så du kan bare lage det du vil for det er ingen som kjøper maleriene dine eller ingen som tar deg med hvis det lenger er liksom, så du kan egentlig bare holde på det, men jeg tror problemet for mange kunstnere er at når de får suksess så skalerer de også opp produksjonen veldig i takt med det, så hvis du har liksom 50 personer som jobber på atlet ditt så er du litt mer avhengig av å få inn litt mer inntekter i måneden liksom for du har flere utgifter så jeg har forsøkt å være liksom bevisst på det, sånn at jeg kan holde på den følelsen av at og det tenker jeg vel, når jeg lager kunsten min så tenker jeg altså at det skal være er interessant for meg, og så kanskje et par folk jeg tenker på som kanskje han eller hun hadde syntes det var morsomt, liksom. Men jeg tenker aldri sånn å, jeg lurer på om det er noen samlere som skjønner dette her, liksom. Ja.
SPEAKER_02Men er det et tidspunkt du tenker at, yes, no, I've made it?
UNKNOWNEh...
SPEAKER_00Nei, men faktisk så begynner jeg å kunne leve av kunsten min ganske tidlig mens jeg bor i New York. Også igjen fordi jeg har ikke så høye utgifter. Men jeg vet ikke, det er alltid sånn vanskelig, man ser jo aldri sånn i real time, og nå liksom. Eller, faktisk har jeg egentlig laget et kunstverk om det, som er det kunstverket som står på taket på Kunsthøyskolen i Oslo, der det står «This is it», som er en sånn stage prop fra den siste Michael Jackson-turnéen, som aldri ble noe av.
UNKNOWNJa.
SPEAKER_00Og noe av greia med det verket var at man har jo ofte sånn følelse av at ok, nå gjelder det liksom. Men jeg tror ikke det er riktig det hele tatt. Jeg tror ikke det finnes veldig mange sånne ja, det er ikke så lett å peke på et bestemt punkt i løpet av 30 år som det var da det forandret seg på en måte. Og jeg tror kanskje ofte de gangene man tror at nå blir det annerledes liksom, så blir det ikke det enn i år.
SPEAKER_02Nei, for det er jo liksom i norsk kunstlig så har man en litt sånn holdepunkt, og det er jo gjerne da festspillutstillinger i Bergen. Det er i hvert fall det vi tenker her i Bergen. Du gjorde da festspillkunstner i 2013 her i Bergen.
SPEAKER_00Hva gjorde du da? Ja, da gjorde jeg en utstilling som var ganske minimal egentlig, og jeg tror også ganske vanskelig på et vis. Den var i hvert fall ikke spesielt liksom sånn, den forsøkte ikke å fri så veldig til publikum. Og det var også et eksempel på at jeg fikk lov å gjøre akkurat hva jeg ville da med Solvei som da var kurator der, eller hva heter det direktør, eller in charge liksom, sjef og hun lot meg gjøre akkurat hva jeg ville, og det er jo gøy med festspillestilling så er det gøy for man har liksom penger til å lage en fin bok og man kan spørre folk om å skrive og lokalene er liksom fantastiske så, nei det var kjempegøy det, hvis jeg ser tilbake så ser jeg at det var jo det var jo noe jeg var veldig glad for for å gjøre, og føles jeg vet ikke det ordet er litt sånn overbrukt akkurat nå, men nå som jeg har holdt på med kunst i liksom 30 år, så føler jeg meg jo noen ganger, eller ofte liksom privilegiert, da jeg følte meg privilegiert for å kunne gjøre den utstillingen, og lage den boken, og jeg føler meg privilegiert nå for å kunne gjøre den utstillingen her, det er altså liksom noe som kanskje ja, uten at jeg skal bli sånn veldig sånn vis gammel mann liksom,
SPEAKER_02men det er liksom Ja, det er det.
SPEAKER_00Det er jo liksom man tenker kanskje at man skal være litt forsiktig og passe på å sette pris på de tingene som er et slags privilegium da. Når man er ung så tenker man, tar man kanskje ting litt mer for gitt?
SPEAKER_02Jeg tenker på det som slo meg når jeg tenkte, i festspill kunstner sammenheng så var jo du faktisk fremdeles ganske ung når den utstillingen var før. Man bør helst igjen ha bikka 50 før man får den jobben. Men hva var titelen på denne utstillingen? Det har en tysk titel, den utstillingen, som jeg ikke skal prøve å gjenta, men det har noe med slags dommedag å
SPEAKER_00gjøre. Først stasjon, det er så veldt undergangs. Veldt undergangs, ja. Det er et slags laboratorium for verdens undergang.
SPEAKER_02Men hva tenkte du om, for jeg leste en vabladde litt i kunstkritikk, som skrev at det var en dystopisk situasjonsbeskrivelse altså vi møter et betymelig pessimistisk bilde av motstandens vilkår. Ja,
SPEAKER_00det er ganske presist det. Det ville også vært en ganske presis beskrivelse av nesten alt jeg har gjort i 30 år på en måte. Men forskjellen er kanskje at for hvert år som går så blir det liksom mindre pessimistisk og mer realistisk liksom. Verden har jo forandret seg litt i parallell med det jeg har beskrevet da.
SPEAKER_02For jeg tenker jo den dommedagsbeskrivelsen har ikke på en måte blitt færre med tida siden det Men i 2013 så skjer det jo også noe annet da. Eller var det i 2014 du da flyttet til Tokyo? Og hvorfor flyttet du?
SPEAKER_00Du hadde jo da tilbrakt mye tid. Jeg hadde vært veldig mye i Tokyo også. Sønnen min ble født i 2013. Så jeg giftet meg i 2010 med en dame fra Japan. Og så var vi sånn frem og tilbake. Men jeg bare sier alt i 2014, for jeg hadde leiligheten min i New York til 2014, så det blir en sånn enkelt punkt. Men jeg var veldig mye i Tokyo. Jeg var kanskje mer i Tokyo enn i New York i noen år før det. Men så reiste vi frem og tilbake, så hadde vi et sted i Tokyo, så hadde vi et sted i New York, men når sønnen min ble født, så prøvde vi det et par ganger da han var baby, og så tenkte vi at det er litt vanskeligere nå. Og da var det litt sånn, hvor skal vi bo? Jeg tror kanskje egentlig at kona mi hadde litt mer lyst til å bo i New York, men da hadde jeg bodd i New York i 13 år, liksom. Når jeg flyttet til New York for å gå på vitneprogrammet, så våkna jeg hver morgen og tenkte jeg, å fy faen, jeg er så glad for at jeg er i New York igjen liksom, å føle seg privilegiert, jeg følte meg veldig privilegiert for å kunne være der, og alt var gøy i New York og så i 2014 så følte jeg det ikke sånn lenger, og jeg tror det er en slags blanding av at jeg var liksom eldre, men også at byen hadde forandret seg litt, og og selvfølgelig at det bare ikke var nytt for meg på samme måte, men med Tokyo så følte jeg allikevel litt sånn, jeg våknet om morgenen og var sånn, i hvert fall da jeg er i Tokyo liksom, og sånn føler jeg egentlig litt enda med Tokyo. Tokyo er såpass stort og dypt at man kanskje kan føle seg litt sånn fresh der etter mange ti år, liksom.
SPEAKER_02Men, hvordan påvirker det kunsten din?
SPEAKER_00Ja, det spør alle meg om hele tiden, og jeg har egentlig ikke noen ordentlig svar på det. Det er ganske vanskelig å se igjen i real time, liksom. Det jeg tenker litt er vel kanskje at på en måte er både hus og Japan slags ytterpunkter i forhold til hvordan man forholder seg til et samfunn. Mye av kunsten min handler jo kanskje på et sånn basic principles-vis om hvordan man som et individ forholder seg til det å bo i et samfunn. Og mellom Amerika og Japan så de er kanskje en slags ytterpunkter i forhold til det da. Amerika er veldig sånn individuelt orientert, og Japan er veldig sånn community-orientert. Selv om i parentes så føler jeg alltid at Japan alltid er en ting, og det stikker mot oss samtidig. Men anyway, så, og kanskje mellom de to ytterpunktene så ligger Norge et eller annet sted, kanskje litt nærmere Japan enn USA. Så jeg tror for kunsten min at det er ganske ok å kunne være et sted hvor jeg er så bevisst på det forholdet mellom individ og samfunn da. Og samtidig så er det jo sånn i Japan at hvis man ikke er japansk og liksom ikke er sånn helt 100% genetisk japansk og har vært der i generasjoner så klarer alle å se det helt sånn umiddelbart og selvfølgelig med meg så kan de også se det på en kilometer selvstand, så man blir en sånn outsider på en måte som kanskje egentlig funker ganske greit som kunstner det er litt sånn som man kanskje det er litt sånn klisjé oppfatning av å være kunstner, men jeg tror det er litt sant også at man kanskje skal stå på utsiden av hverdagen, sånn at man kan beskrive
SPEAKER_02For du har sagt, du sa jo det i første samtalen vi hadde når vi skulle begynne på dette prosjektet, så sier du i hvert fall i den Teams samtalen vi hadde, du beskriver ikke verden, du beskriver hvordan andre beskriver verden.
SPEAKER_00Ja, alle arbeidene mine er jo alltid funnet materiale, så jeg lager bilder om andre bilder, så det er forskjell mellom epistemologi og ontologi, men jeg lager kunst som handler om hvor hvordan verden blir beskrevet til oss av andre, og derfor liksom handler det jo også mye om reklame og propaganda
SPEAKER_02liksom. Men jeg hadde det ikke så lenge etter at du da flyttet til Tokyo, så jeg hører at du sier litt om verket Distinct Functional Layers, det var vel 2016-ish. Hva er det?
SPEAKER_00Ja, det er for det første den titlen Distinct Functional Layers Help a Establish hierarchy and order. Ja, det var vel her. Det høres ut som en veldig sånn, ja, George Orwell eller et eller annet sånt, men det er faktisk Joni Ives som beskriver en iPhone-modell. Men verket er et slags lysverk som er basert på det. I Japan er det liksom... Ja, det er et problem at folk tar selvmord. Det er kanskje ikke et så stort problem som man skal ha det til i populær forståelse, men det var spesielt en T-banelinje i Tokyo hvor det var et problem at folk hoppet foran T-banen. Og så forsøkte de et slags eksperiment, eksperimentelt prosjekt der de forskjellige stasjonene gjorde forskjellige, liksom forsøkte seg forskjellige løsninger på dette problemet. Og jeg har faktisk laget flere verk om det, men den ene stasjonen, de hadde installert et slags ultraviolett lys som var ute av en professor på universitetet i Kyoto, som skulle liksom høyne folks humør og forhindre at de hoppet foran toget. Og det var noe som liksom, jeg synes det var en del elementer ved den ideen som var interessante. For det første at staten skal inn og direkte regulere våre følelser. Og selvfølgelig så er jo liksom, målet er jo et godt mål. Det er fint om folk tar mindre selvmord på en måte. Men samtidig så er staten kanskje opptatt også av at det togene går i tide. Og så var det noe med et slags nesten sånn humoristisk soft touch, liksom. At staten skal begrense borgernes bevegelse eller følelse og måten de gjør det på er vel lys. Det er liksom den aller softeste kontrollen, på et eller annet vis. Så det var en del sånne... Jeg synes også at når jeg lager kunst er det ofte sånn at jeg har ikke en veldig bestemt idé om hvordan det verket skal oppleves, eller hva jeg spesifikt vil med verket. Det er mer en slags poetisk, hvis man kan si det, hvis det er lov. En slags poetisk... Altså man forsøker å beskrive en sånn matrise på et eller annet vis, eller man beskriver en situasjon som betrakteren da kan gå videre
SPEAKER_01fra.
SPEAKER_00Så det er derfor det gjør nødvendigvis at det høres litt fuzzy ut når man beskriver verkene, men det er da med vilje.
SPEAKER_02Hvis vi skal beskrive det veldig konkret, for dette verket skal vi da vise nå her i første etasje i Stenersen, så er det åpnet opp, og vi har vinduet ut mot gata. Det ser jo ut som en slags lyktestolpe
SPEAKER_00Ja, det er basically bare tre lyktestolper, og hver av disse lyktestolpene har fire lampehoder med ultraviolett LED-lys. De lampene er laget, jeg leste om det prosjektet, og så gikk vi og så på det. Jeg og studioassistenten min, eller studiomanager, som han nå heter, og så skrev han til den fabrikken som hadde laget dem, og så bestilte vi bare, fikk dem til å lage de samme til oss, så det er akkurat det samme lyset. Men sånn som det fungerer i denne utstillingen, har at man må på en måte gå gjennom altså det blir også liksom jeg liker også at kunsten min har en slags sånn materialitet i seg også, og også handler det skal jo samtidig handle om hva kunst er og hvordan man lager kunst noe av det med denne skulpturen som jeg synes er interessant på det nivået er jo også at hva er det som er skulpturen liksom er det disse søylene og er det lampehodene, eller er det liksom også lyset, er det liksom en slags sånn objekt som er laget av det lyset på en måte. Men anyway, så må man gå gjennom det lyset for å komme ut og inn av utstillingen. Så det er kanskje mye deprimerende...
SPEAKER_02Prøver du å kontrollere Bergensen?
SPEAKER_00Ja, det er det. Når man har vært og sett mange sånne deprimerende temaer oppe i utstillingen, så prøver jeg å gi folk et litt boost, så de kommer seg hjem uten å hoppe foran. Nå har dere ikke T-bane her, men dere har
SPEAKER_02kanskje...
SPEAKER_00Vi har bybane. Ok, unnskyld,
SPEAKER_02beklager. Det har skjedd sånne ting.
SPEAKER_00Ok, send syntebrev til Kodes informasjonsavdeling.
SPEAKER_02Ja, det kan du gjøre. I samme etasje som dette her så vises vi også et stort verk som heter Barricade. Det har du vist i flere steder i ulike kontekster. Du kan beskrive litt hvordan det har endret seg utenfor hvor det har vært vist?
SPEAKER_00Ja, det er et verk som er basert på noen fotos av barrikader som de laget. Det var noen protester i Thailand og dette er vel slutt omkring 2011-12 eller etter en sånn, jeg husker ikke helt hva det var. Jeg tror jeg har skrevet 2011 på lappen min her. Som er laget av bildøkk og sånne bambusrør som er stoppet opp i bildøkken. På en måte så er det litt funny, for det ser litt ut som sånne barrikader fra oljemalerier fra den franske revolusjonen, men med litt sånn lokalkoloritt, bambuspinnene. Og så er det disse bildøkkene. Jeg er litt interessert i hvordan hverdagsobjekter kan forandre funksjon ettersom konteksten forandrer seg så brukte bilvekk blir liksom en del av en barrikade når ja men så det jeg gjør, det jeg har laget jeg har støpt disse bambusrørene i kunstharpix som jeg nå har lært at det heter og så da jeg har gjort verk i forskjellige lokaliteter så har jeg bare lånt inn eller fått inn dekk fra hvert sted, så jeg har gjort det i Stockholm for kanskje... 15 år siden eller noe sånt. Så gjorde jeg et i LA, og så har jeg gjort et i New York. Og hver gang så forandrer dekkene seg litt da. Og nå som vi er liksom i Norge i 2026, så har jeg alle SUV og eller elbil, så alle dekkene her er veldig, veldig store. Når jeg gjorde i Stockholm for 15 år siden eller noe sånt, så var dekkene bare mye mindre og smalere og mer sånn gammeldagse.
SPEAKER_02Det er liksom samme måten som et annet verk vi skal vise også i flere versjoner, som også endrer seg. Hva er flag waste? Hvordan ble det vist første gangen? Hvordan har det utviklet seg videre?
SPEAKER_00Ja, flag waste er en... Det tar utgangspunkt egentlig i et verk av en amerikansk kunstner som heter Robert Morris, som laget et verk i 1968 eller 69, som heter Thread Waste, der han hadde... Han gjorde en utstilling i Soho i New York, der han ba tekstil... fabrikker i området om å få basically søpple deres i noen måneder og så stilte han ut det det er faktisk, han var en av kunstnerne beklager jeg hopper litt frem tilbake her, men han var en av kunstnerne i den Laying Low scatter utstillingen, så hadde de sånne Robert Morris scatter arbeider som minner ganske mye om Threadways men anyway, så han gjorde det verket, og så viste han alt dette liksom alt dette avkappet og materialet fra disse fabrikkene inne i galleriet, og det var hele verket så jeg gjorde en versjon som som het Flagwaste, der vi gjorde basically det samme. Vi gikk til fabrikker, men denne gangen gikk vi til flaggfabrikker, og spurte om vi kunne få alt avkappet etter flaggproduksjonen deres. Så når vi viste det, vi viste det i Soho også, så var hele galleriet fylt med... amerikansk avkapp fra produksjonen av amerikanske flagg, så det er liksom helt fullt av sånn rødt, blått og hvitt stars and stripes, men da bare flagg som var feilsyd, eller ting som var kappet av. Så for meg så handlet det litt om alt som må utelukkes for at nasjonen, ideen om en nasjonstat skal kunne eksistere, så er det noe som må være på utsiden på en måte.
SPEAKER_02Men var det noen amerikanere som ble sinte på det her i 2014?
SPEAKER_00Faktisk i 2014 så var det en kar som kom innom og var veldig sint. Men så det tror jeg har forandret seg ganske mye. Jeg tror også at det ikke ville vært mulig å gjøre det i dag, for jeg tror at hvis man, det er liksom såpass mye paranoia at hvis man hadde ringt til en flaggfabrikk og sagt, kan jeg få liksom avkappe deres i 6 måneder for å bruke til å lage en kunstinstallasjon så hadde de sikkert vært veldig redde for hvordan det skulle bli mottatt og sikkert sagt nei men vi lager en ny versjon her som er en norsk flag waste der vi har fått avkapp fra en norsk flag fabrikk det finnes ikke veldig mange av dem lenger så det er ganske mye mindre enn det amerikanske flag waste men det blir ganske fint det er på en måte alltid aktuelt men man kan jo også tenke at vi har sett mye flagg og sånn i det siste her i Norge etter at kong Harald døde, så det blir liksom aktuelt i forhold til det, selv om vi begynte dette verket.
SPEAKER_02Jeg er litt nysgjerrig på igjen, hvor har folk blitt mer redd og litt mer hårsår med tida på akkurat sånne ting?
SPEAKER_00I USA så tror jeg i hvert fall det. Det som er litt morsomt, han er en som er veldig sur, han var sur fordi det er jo ikke lov å gjøre, altså du skal liksom behandle flagget med en viss respekt, og det er ikke lov å ødelegge flagget og sånt, men dette her er jo ikke flagg, for det har jo aldri blitt ferdig flagg.
SPEAKER_02Vi har jo flagget mye i sommer, først med glede og fotball ved hjem, alt mulig, og så med sorg. Så vi får nå se hvordan norske publikum møter det verket.
SPEAKER_00Kanskje min venn fra Sleraffenland kan vi synne fremdeles
SPEAKER_02er med oss. Det kan godt hende. Men da er jo vi, vi begynner jo på at det nærmer oss noe Vi var jo inne på det med dommedagstematikk og «the end of the world as we know it». hva er Teotvavki?
SPEAKER_00Ja, det var et verk, jeg gjorde en utstilling i LA, som gallerien min som jeg jobbet med, de startet et slags sånn lite satellittgalleri i LA, som var en slags sånn liten bungalow på Venice Beach, så det var veldig sånn, ja, det så liksom ut som et lite hus, så jeg tenkte jeg tok utgangspunkt i det å lage til en utstilling som var liksom, som var i et hus på en måte, eller som var liksom ment å være et hus, så det var bare sett på sånn amerikansk prepper-kultur, så folk som går og venter på dommedag hele tiden og forbereder seg på det da og de bruker et sånn akronym som er Teotihuacan, the end of the world as we know it men jeg installerte denne utstillingen og vi åpnet bare noen dager før Donald Trump ble valgt som president for første gang så det fikk jo et slags sånn ja, det
SPEAKER_02ble for det er jo 10 år siden cirka ja,
SPEAKER_00det er kanskje det, det føles jo som 50, men
SPEAKER_02ja Nå er jo beredskapsbrosjyrene smelle jo ned i posten. Ja, nå har vi alle blitt preppers. Vi er jo faktisk alle blitt preppers nå. Det ble overhørt her i lunsjen også, har du skaffet et beredskapslager?
SPEAKER_00Ja, men faktisk, og det hadde kanskje litt med den utstillingen også, er at i Japan så er man jo nødt til å være en sånn prepper. Så vi har et av verkene heter også B- og be bug out bag, som er en slags bag man skal ha pakket for å kunne rømme på 45 minutters notis. Men vi har jo det i Bergen. Vi har jo det i Japan. Alle har det i Japan, fordi der er jo også naturkatastrofer og selvfølgelig også menneskeskapte katastrofer, noe som skjer ganske ofte, eller har skjedd historisk ganske ofte. Så det hadde vel kanskje også noe med det at jeg hadde en slags personlig erfaring med det å være klar til at alt skal falle fra hverandre.
SPEAKER_02Du har baggen klar. Ja,
SPEAKER_00jeg har det. Jeg var der når det store jordskjelvet var der, og da var det sånn, da sov vi, da hadde vi liksom, vi sov i alle klærne våre, hadde en baggen stå ved siden av senga, man var liksom klar til å løpe ut på. Og da var det sånn, når det var liksom brann i det atomkraftverket i Fukushima og sånn, så var det sånn, hvis vinden snur nå, da må du bare teipe igjen alle ventilene på huset ditt, og hvis det hadde vært ute, så må du ta deg de klærne og legge dem i en sekk, og legge den sekken utenfor døra. Det var liksom ganske sånn apokalyptisk hverdag. Er vi
SPEAKER_02litt naiv da i Norge som ikke har pakket begge enda?
SPEAKER_00Nei, men jeg vet ikke. I den retningen det går så kanskje snart liksom. Men jeg
SPEAKER_02bare, ja. Ok, alle må bare begynne å pakke begge enda. Men vi er litt i Japan nå. Jeg har lyst til å bli litt nysgjerrig på noen av de nyeste verka i utstillingen her. Der du har jobbet med presnitt. Det heter Incendiary Test Area. Det er Hva er det der motiver viser? Hvorfor er det tre snitt som var aktuelt
SPEAKER_00der? Ja, det var jo, motivene er, dette er et prosjekt som jeg har laget sammen med Trykkeriet, som har en trykkeworkshop her i Bergen, som forsøker å bevare tradisjonelle trykketeknikker, men også liksom utvikle hva trykk kan være. Så det var veldig gøy å jobbe sammen med de, og det var et prosjekt som jeg aldri kunne gjort uten dem. Det var jo ikke et prosjekt som man kunne gjort selv, og som ikke kostet noen penger, liksom. Men det ble veldig, veldig fint. Anyway. Prosjektet var basert på noe jeg hadde lest om at ute i ørkenene i Utah under 2. verdenskrig, så bygde det amerikanske forsvaret, eller angrepet, bygde to landsbyer som var kopier, en til en kopier av den ene japanske hus og den andre tyske hus for å utvikle mest mulig effektive brandbomber. Og det var arkitekter som jobbet med å bygge disse husene, blant annet en arkitekt som jobbet masse i Tokyo, som heter Antonin Raymond, som var hovedassistenten til Frank Lloyd Wright. Så de bygget opp disse husene i liksom de materialene man brukte i Japan og Tyskland, og så brant de dem ned med brandbomber, og dette skjedde liksom type 40 ganger. Så de fotene som trykken er basert på er interiørfotos fra de bygningene. Så det ser bare ut som et liksom tysk eller japansk interiør. Og de tresnittene, de er de tyske interiørene. De ser jo ut som en slags nordisk landskapsmaleri, litt sånn Wilhelm Hammershøy-aktig. Så man ser litt ekstra, og så ser man at det er noe som er ekstra creepy her.
SPEAKER_02For det er jo vår kurator her i Stineve Jeg har jo et veldig fint forord i den katalogen til utstillingen her. Nå sier kunstner bare sånn at kanskje de som betrakter den kan godt stille selv spørsmål. Hva er det vi ser på, eller hva er det vi ser på?
SPEAKER_00Det er faktisk en ting jeg tenker ganske bevisst på med kunst, at jeg tror også det henger selvfølgelig sammen med at kunst er eller kan være noe man ikke trenger å gå gjennom veldig mye kommenter og ikke trenger å være så veldig kapital intensivt, men kunst kan kanskje litt derfor tillate seg å være litt vanskeligere tilgjengelig. Det er liksom greit at betrakteren kommer og ikke helt skjønner hva dette skal dreie seg om. Og jeg synes det er ganske fair, egentlig, at det er en av de få tingene som er igjen, som er sånn at hvis du vil ha noe ut av det, så må du legge inn en del ting selv. Det er liksom noe i kapitalismens logikk som gjør at det blir borte med ganske mange andre ting. Men jeg forsøker å holde på det med kunsten, og derfor så er det jo litt sånn innemellom litt sånn, jeg får litt kritikk for at kunsten min er sånn vanskelig tilgjengelig, jeg synes ikke det er riktig men jeg tenker jo også at jeg vil at kunsten min skal ha mange nivåer det er ikke sånn at man må forstå alt jeg har villet at kunsten min skal handle om og jeg synes jo også at det er ganske fint at folk kan se noe i kunsten min som jeg ikke selv har sett som enten jeg ubevisst kan ha lagt inn der eller ikke har tenkt på i det hele tatt jeg føler også litt at når jeg lager et kunstverk og setter det ut i offentligheten, så er det ikke jeg som på en måte eier fortolkningene av det kunstverket
SPEAKER_02da. Så man må ikke ta alle referansene for å oppleve Gardarei, det er noe slik sin kunst.
SPEAKER_00Nei, ikke sant? Og derfor er det litt sånn, jeg forsøker å være litt forsiktig med hvor mye informasjon vi presenterer i forhold til hva jeg vil at kunstverket skal handle om da. For det er på en måte noe av det kan man jo se, og noe av det kan det være interessant å finne ut av etterpå, men jeg vil jo helst at folk kommer til kunstverket og har mulighet for å forstå det ut fra sin egne premisser.
SPEAKER_02De som kommer til utstillingen som vi nå skal vise på hvor, de får jo se veldig mange verk. Det er jo over 100 og et eller annet, 115, 120. Ja,
SPEAKER_00114
SPEAKER_02så var det. Så det er jo veldig mange muligheter for folk til å stille seg spørsmål om hva er det jeg ser på?
SPEAKER_00Ja, og jeg tenker jo også at hvis det kan være vanskelig å se ett verk og skjønne hva det handler om, så skjønner man kanskje mer hvis man ser 114 verk, liksom. De spiller jo sammen, det er jo sånn vi har installert denne utstillingen også på en måte som ikke er kronologisk i det hele tatt, og det er jo fordi alle verkene på en måte sirkler omkring noe av den samme tematikken da, så de snakker med hverandre, og jeg tror nok at de fleste, hvis man går inn og ser hele denne utstillingen og ser alle disse verkene så skjønner man en god del av hva dette handler om
SPEAKER_02Men, altså du har jo holdt en viss tematikk da, gjennom et kunstnerskap og da er det litt sånn hva nå da? Framtiden Nei, nei, jeg må jo bare holde på med dette her til jeg går i grava da. tenkte på ordet utopi og dystopi kunståret i Bergen startet med utstilling på Bergen kunsthalse der om tematikken utopi og det synes jeg liksom har dukket opp flere og flere ganger i det siste er det dit vi skal? når dystopien virker og har blitt virkelig?
SPEAKER_00ja, jeg vet ikke om utopien er så within reach lenger nei, nei now
SPEAKER_02what? ja Jeg tenker at vi har landet i nåtiden i Bergen, og til en utstilling som jeg håper mange av deg som har hørt på har lyst til å komme og se.
UNKNOWNOg så vil jeg takke for at du tok deg tid til å prate. Ja, tusen takk selv.
SPEAKER_02Takk for at du hørte på oss, og vi høres igjen!